Det gode liv inn mot jul

Ja, da var vi i gang. Jula er rett rundt hjørnet. Lutefisk og juleøl ble handlet inn i dag. Og nå er sesongens første lutefiskmiddag fortært. Magen er overstappet, øyemål er større enn magemålet. Nyyyydelig! Fisken ble kjøpt hos fiskehandleren. Kun det beste er godt nok og da må en sørge for at det er kvalitetsfisk som handles inn. Og selvfølgelig godt tilbehør som seg hør og bør. 

Det er i grunn rart, men lutefisk er noe helt for seg selv. God gammel nordisk mattradisjon. Laget av tørrfisk som er lutet og utvannet. Sagnet sier at det var et tørrfisklager som brant ned og at man i matnøden vasket tørrfisken som lå igjen i asken og dermed var lutefisk som måltid etablert. Ja, innovasjon skjer ofte ved uhell. Slik var det før og slik er det nå.

Jeg vil nok ikke prøve å lage lutefisk selv fra grunnen av, selv om jeg kjenner noen som gjør det. Nei, da er nok fiskehandleren den rette plassen å gå. 

Jeg har så vidt begynt på julepresanghandelen også. Syns det blir vanskeligere og vanskeligere for hvert år. Alle har alt de trenger i våre dager. 

Og som kveldskos har jeg kjøpt inn tørkede fikener - julen er i anmarsj og jeg er med. 

 

Sigrid Tufteland

 

Høstkos før julstria tar til?

Egentlig så liker jeg høsten godt. Senhøst, når det blir mørke kvelder og en kan slappe av litt. Håper jeg iallefall. Å få tid til å slappe av litt.  Men tiden går bare fortere og fortere. Det blir aldri noen pustepauser. På jobb skal en yte mer effektivt samtidig som det stadig blir mer å gjøre. Nå er det et luksusproblem, men når en tar seg så ut at det ikke er så mye krefter og energi igjen til kvelden blir det galt likevel. 

Så har jeg drevet med slektsforskning i det siste og det suger mye tid. Da blir jeg så oppslukt at jeg hverken hører eller ser noe rundt meg. Graver meg ned i andre årtider enn mitt eget. Prøver å finne ut mest mulig om den tid som var - mye læring i det også. 

Jeg har også fungert som "sykepleier" de siste ukene i tillegg, når husbonden går hen og brekker beinet. 

Planene for førjulsstria har likevel vært klare. Jeg har lenge ønsket meg en takke. Og nå har jeg kjøpt meg en. Håpet er jo å kunne lage noen takke-kaker, foreløpig har jeg kun testet takken med å lage lappekaker. 

Nå er vi halvveis i november og det ikke jul riktig enda. Så jeg lever i håpet om at timene kan dras ut og at dagene kan strekkes.

 

Sigrid Tufteland

Slektsgransking - utrolig spennende

Jeg har holdt på med slektsgranskning i noen år. Det går litt i bølger, men når jeg er på sporet etter mer data så blir jeg helt oppslukt og sanser nesten ikke noe annet. De skulle ha visst forfedrene hva som åpenbarer seg av informasjon i de ulike arkivene, informasjon som de helt sikkert ikke trodde skulle komme senere slektninger til kjenne. 

Av kildene mine så er Digitalarkivet med folketellinger, kirkebøker og mye annet en av de gode kildene. Det samme er Nasjonalbiblioteket. Her er det mye god informasjon å finne i både bygdebøker og andre bøker for ikke å snakke om aviser. Og det blir stadig flere dokumenter som frigis. jeg har også tatt kontakt med flere Statsarkiv. Og det er mye positiv respons. Nå er ikke alle gamle dokumenter like lett å lese, det kan være både håndskrift og gammel språkdrakt som gotiske bokstaver. Men jeg syns jeg har blitt riktig så flink etterhvert. 

Internett er også god hjelp. Det er flere som driver med det samme og flere har lagt sine funn på nettet. 

Ekstra moro var det å gå gjennom min oldemors fotoalbum og klare å finne ut svært mange av de som der var avbildet. Jeg har laget dokument hvor jeg skriver ned det jeg finner av informasjon, fakta og bilder. Noen ganger må jeg anta, men det blir spennende dokumenter som forteller litt om mine forfedre. Og, ja, det er litt hvert å finne. Både triste og gode historier. 

Akkurat nå har jeg utestående noen spørsmål til ulike kilder som ikke er frigitt på nett. Det er spennende å se hva jeg får. 

Og for å få litt mer rundt tiden mine forfedre levde så skriver jeg litt om de forholdene som jeg finner ut. som for eksempel da jeg fant ut at eldste søster til mon oldemor giftet seg borgerlig, så måtte jeg finne ut hva som kunne være grunner for det. og siden jeg ikke fant ut dokumentasjon, måtte jeg anta ut fra de grunner som kunne ligge til grunn. Og da gjorde jeg antakelse av at de tilhørte et annet trossamfunn, for de var religiøse mennesker. 

Kirkebøkene er spennende, der står det om barn er født ekte eller uekte, og sykdommer som man døde av og om lege var tilkalt eller ikke. Også annen informasjon kan man lese ut av de kildene. Alt er med å sette sammen et bilde på velstand og fattigdom, lovlydighet og annet. 

DisNorge har etterhvert mye bilder av gravstener på kirkegårdene. Dette er også god informasjonskilde til å finne ut når slektninger var født og døde og hvem de var gift med. 

Bilder av unge menn i soldatuniform er også spennende informasjon. Da prøver jeg å finne ut mer om hvilke uniformer som ble brukt i ulike tider. 

Jeg har også et slektsprogram hvor jeg legger inn data som når man er født, død og giftermål samt annet informasjon i kortversjon også.  

Spennende også å finne ut hvem som emigrerte og hvem som kom tilbake. 
Og det er jo nokså utfordrende også for det finnes både skrivefeil i kildene og etternavn skifter i ulike dokumenter. Det er slett ikke uvanlig at navnet skifter etter plassen de bor på og ulike skriveformer av navnet, dette gjelder både fornavn og etternavn. Så det er et riktig puslespill, men utrolig gøy. 

 

Jeg har klart å finne ut svært mye om alle mine tippoldeforeldre og oldeforeldre. Besteforeldre er også dokumentert godt. Noen av anene kan jeg følge flere hundre år bak i tid. 

Mange flotte navn som gjerne kunne vært gjenbrukt i våre dager, særlig de mer uvanlige navnene og navneformene.
 

Sigrid Tufteland

 

Digital helseinformasjon

Det kan ikke være like lett for alle å få oversikt over egen helse når man får informasjon gjennom ulike plattformer. Fortsatt så kommer en del brev gjennom vanlig postgang, eller "snail mail" som enkelte kaller det. Men det er så mange digitale plattformer som helseforetakene kan bruke. Og da skal man være litt datakyndig for å klare å henge med i svingene.

Både av hva man kan finne av informasjon og hvordan man skal selv samle dette for å oppnå egen forståelse. 

En av de store plattformene som det satses stor på er Helsenorge. Her finner en den mye omtalte Kjernejournal blant annet. Kjernejournal er tenkt å inneholde viktig informasjon som gir helsepersonell rask tilgang til utvalgte og viktige helseopplysninger om personen, uavhengig av hvor personen (pasienten) får behandling.

Hver enkelt har blitt oppmodet, gjennom media kanskje først og fremst, å sjekke at den informasjonen som ligger der er riktig. Likevel er det mange som ikke har vært innom dette elektroniske arkivet.

Det som kan være viktig er å kjenne til hva slags informasjon kan en vente å finne på helsenorge. Det jeg syns er nyttig informasjon er det som legges ut i pasientjournal. Men her er det kun Helse Nord og Helse Vest som ligger inne. Og det som er veldig bra her er at en kan får tilgang til selve undersøkelsesresultatene, som en eller gjerne må betale for å få utgitt. Men det er kun journaldokumentasjon som sykehuset selv har produsert eller innhentet som en finner her. Helse Midtnorge og Helse Sørøst ligger ikke inne. Og dermed så mangler en vesentlig del av landets innbyggere denne.

Kjernejournal er muligens det viktigste som ligger inne i helsenorge. I kjernejournalen er det et felt for kritisk informasjon hvor det kan legges inn oversikt over kritisk helseinformasjon som legen i samråd med pasienten har registrert i kjernejournalen. Dette er ment å være informasjon som er viktig at helsepersonell kjenner til ved valg av behandling og undersøkelser. Intensjonen er god, men det kan være falsk trygghet. For det fordrer at pasienten har samtykket at informasjonen legges ut og det fordrer at helsepersonell sjekker kjernejournalen. Hvem som har vært inne og sjekket kjernejournalen skal vises i logg over bruk.

Et annet felt i Kjernejournalen som kan være interessant er Besøkshistorikk hvor besøkene på sykehus og hos spesialister skal vises og er basert på hva sykehusene og spesialistene rapporterer til Norsk Pasientregister (NPR). Hvilke spesialistbesøk som kan ventes å vises her er for meg uklart.

Ellers så er det flere andre felter som jeg mener ikke er så interessante, hvem som er foreldre og hvem som er ens egne barn er jo noe en forhåpentligvis kjenner til fra annet hold.

Det er en del andre felter som kan være viktige i kontakt med helsevesenet eller for egeninteresse under Min Helse som resepter, frikort og egenandeler, sykdom og kritisk informasjon med mer.

For stort sett friske personer er det ikke så mye informasjon som har stor nytteverdi. Forhåpentligvis har det en verdi for de som har kritisk informasjon liggende inne i dette digitale arkivet. Men som sagt det fordres at systemet brukes.

Selv har jeg meldt inn en feil i Kjernejournalen for godt over et år siden. Feilen er registrert og siden har det ikke skjedd noe. Feilen er ikke rettet, og jeg gir i grunn "bang" etter at jeg irritert har vært i kontakt med systemeier og fått beskjed om at det kan ta tid å rette feilføringer. Det viktigste for meg er at jeg selv har kontroll på hvor og når jeg har vært innom spesialisthelsetjenesten og at jeg vet hvorfor jeg har vært der. 

Pasientsky, pasientpost og digipost er i all hovedsak ulike kommunikasjonskanaler som spesialisthelsetjenesten bruker når de ikke bruker vanlig postgang. Det er billigere å sende digitalpost enn papirpost. Og grunnen til at det er så mange ulike tilbydere er av konkurransehensyn. Men for mottaker så kan det være en utfordring å forholde seg til alle disse plattformene å innhente informasjon som angår en selv. 

Alt i alt så er jeg positiv til digital informasjon så sant dette holdes trygt og konfidensielt. Jo mer tilgang til informasjon som gjelder en selv slik at en kan følge med og ha kontroll over sin egen helse ser jeg som svært positivt. Men ser at for en del mennesker kan være utfordrende dersom datatilgang og datakunnskap er mangelfullt. På en annen side så er det få land som har så stor andel av befolkningen som har tatt i bruk digitale løsninger som det er i Norge. 

Sigrid Tufteland

 

 

Første frostnatt, overvintringsplantene må opp av jorden

Nesten tre minus var minimumstemperaturen i natt. høstens første frostnatt. Gresset var hvitrimet da en stod opp om morgenen. tid for å ta inn skaugumbegoniaene og andre knoller som ikke kan stå ute en vintersesong. 

Og knollene har virkelig vokst seg store i løpet av sommersesngen. Så her blir det mange som skal deles til våren. Det er bare å begynne å tenke ut hvordan jeg skal få plassert alle knollene.


Begoniaknollene får soltørke seg før de går i store luftige kasser for vinterlagring. Noen av knollene er så store at de må nok deles i tre hvis vinterlagringen går slik den skal.


Skaugumbegoniaene står flott helt til den første frosten kommer. Da fryser de tykke, vandige stilkene og det er ikke lenger noe vakkert skue. 

En frossen Skaugumbegonia er ikke noe vakkert syn.


Jeg har også fått tatt opp gladiolene mine. De må også oppbevares frostfritt gjennom vinteren.

Fuksiane skal få stå litt til, slik at de feller det meste av bladverket før jeg tar de inn. Og sommerhortensiane som jeg har overvintret inne to sesonger har ikke blomstret denne sommeren heller. Og det mangler ikke på grønt og frodig bladverk. Så de skala jeg plante ned ute og så får vi se om de klarer seg. Jeg vil ikke bruke mer ressurser på vinterlagring når de ikke belønner meg med blomster. 


Det eneste nye jeg har kjøpt inn i høst er 12 hvite orientliljer av samme slag som jeg har fra før og supplert med seks rosa orientliljer. Og liljene er kommet ned i jorden i dag. Gleder meg til de vakre blomstene sensommer neste år allerede. 

Det skal bli flott med hel rad av disse vakre hvite orientliljene.


Spent på å få se den rosa orientliljen i virkeligheten. Her er et bilde fra nettstedet og blomsten kan se annerledes ut i virkeligheten. Det vil vise seg neste sensommer. Jeg skal fotografere den nye liljen når den står i full flor.

Sigrid Tufteland 

Høstens store eventyr

Elgjakt. Eller bør en endre navnet til hjortejakt? Fellingstillatelsen jaktlaget har er på fire elg og åtte hjort. Hjortekjøtt er jo hakket hvassere enn elgkjøtt, skal ganen få bestemme.

Jakta er den store begivenheten hver høst. Barna har vært med siden før skolestart. Og er et must å komme hjem til nå som de har flyttet hjemmefra. Og svigerbarn skal være med også for aller første gang. Jeg tenker det er litt eksotisk for en byjente å være med på jakt på landet. Og særlig slik en jakter her på Sørlandet. 

Jakten foregår nemlig slik at det er mange jagere og skyttere. Jagerne er unge som gamle som går på linje og roper og skriker for å skremme elgen eller hjorten mot postene hvor skytterne sitter. Her jaktes det ikke med hund. Hund blir først tatt i bruk dersom det blir skadeskutt dyr. Noe man selvfølgelig håper ikke skjer. Jakt er også et sosialt fenomen slik det utføres her. Og det lages bål og en griller pølser, mimrer om forrige år og kanskje gode historier lenger bak i tid. 



Jagerne på plass på lasteplanet for å transporteres til stedet hvor jaget skal starte.



Skytterne  får utdelt hver sin skytterpost.

Det er nesten flere skyttere enn jagere. Hver grunneier har en skytter. Og det er ingen tvil om at det er gjevest å sitte på post. Det er tungt å være jager og det er vel også grunnen til at det blir færre og færre jagere. Så hvis det fortsetter slik så vil nok jakta endre form, kanskje det blir jakt med hund i fremtiden. Jakta gjøres over to dager og har man da ikke felt hele kvoten så er det vanskelig å mobilisere for mer jakt. 

Jeg er ikke med på selve jakten, selv om jeg gjerne skulle villet det. Men bena mine vil ikke klare å bære meg på en slik anstrengende skogsmarsj. Jeg følger likevel med på det som skjer og om det blir skutt noen dyr. For alle dyrene blir fraktet til nabogården for flåing og å henge opp skrotten. Og da må de kjøre forbi hos meg. 

Første dag i jakten så ble det felt en ung elgku og en fin hjortesimle. Og på tampen av dagen ble nok en elg felt.

Hjortesimla er vomma, og ligger klar for flåing. 


Elgkua blir her flådd. Lagarbeid må til. 



Første jaktdag resultat, to elg og en hjort. Ferdig flådd og hengt opp for modning. Når alle dyrene som felles under jakten har fått hengt noen få dager, tas de ned og transporteres til slakter som deler opp kjøttet i suppekjøtt, steker og maler opp kjøttdeig. Og etter at jaktlaget begynte med å hyre inn slakter så ble det mye lettere å ta imot kjøttet, da var det bare å pakke det inn og fryse det ned. Det ble til og med både indrefilet og ytrefilet på dyrene. 
 
I vår familie er det ingen skytteren, kun jagere. Men en fetter får representere oss som grunneiere som skytter. Med såpass mange folk som møtes så blir det sosialt også. Noen møtes kun denne helgen i året. Det blir mye trasking og mye venting. Og da er det topp at været kan vise seg fra en heller bedre side. Første jaktdag var det sol fra klar blå himmel. Mens jaktdag nummer to er grå, men uten nedbør.

Sulten blir en også etter å ha gått og trasket i skogen hele dagen. Da er det godt å ha en stor gryte med god og næringsrik og mettende hjemmelaget lapskaus å kaste seg over. Lapskaus på selvfølgelig elgkjøtt. 

Nå har ungene bestilt fårikål også i løpet av helgen. Så jeg får kjøkkentjeneste og jaktdag nummer to skal det stå fårikål på menyen med riskrem og rød saus som dessert. Hele familien samlet.

Mot slutten av neste uke kommer kjøttet tilbake på låven, ferdig fra slakteren. Da er det neste store sosiale lag når alle grunneiere kommer for å hente sin part. Da er det kaffe og kaker og bildepermene fra tidligere jaktår blir bladd i og det prates og mimres. Før selve utdelingen av kjøttet som fordeler seg på hvor stort areal grunneieren har og om grunneieren har vært med på jakten, oppsummerer jaktlederen årets jakt.  

Resultatet av jaktdag nummer to vites ikke enda. Så her får man vente i spenning. 

 

Sigrid Tufteland

Vær til besvær

Ja, så er det tid for opprydning etter 100-års flommen på Sørlandet. Og skikkelig værdrama ble det.

For vår del så kom vi svært greit fra det. Det eneste vi ikke gjorde var å komme på jobb mandag morgen for Torshusbekken som er 200 meter ned i bakken gikk over Torshusbroa og hadde vasket vekk deler av veien rundt fundamentet. Det har ikke skjedd på over 50 år så det var rart å få oppleve det. Siden det ikke ble jobb ble det en vandretur rundt for å se på vannmassene i nærområdet. 








 

Senere på dagen når kommunens veimannskap hadde fått grovordnet veien ved Torshusbroa fikk vi en lengre kjøretur for å se mer på elendigheten. Vi kom oss fortsatt ikke på jobb da veien var stengt flere steder.



Melkebilen kom seg heller ikke frem til bøndene her så vi ble tilbudt om å komme å hente melk fra tanken hos en av våre bondenaboer. Melk rett fra kua. Det ble til en stor gryte med risengrynsgrøt. Og av restene skal vi lage riskremdessert når barn og svigerbarn kommer hjem til elgjakten som starter nå til helgen. Heldigvis er det meldt sol og fint vær, selv om det nok er blaut å gå i skogen likevel.

Det er først nå når vannet har trekt seg tilbake at de reelle skadene blir virkelige. Og mange har vært uheldige. Svært
uheldige. 





Vigmostad privatskole ligger like ved Audna-elva og i desember 2015 var det en annen storflom og da fikk skolen store vannskader i kjelleretasjen. Og det tok lang tid å få reparert skadene etter den flommen. Det var blitt riktig så flott når alt arbeidet var ferdigstilt med nytt datarom, sløydrom og skolekjøkken. Og så fylles disse nyrestaurerte rommene på nytt med vann fra en overdimmensjonert Audna-elv som spiser seg utover store områder som ikke skal være vannfylte. 

Vi må regne med mer vær og flommer i årene fremover. Klimaendringer påvirker oss også. Et tankekors, samtidig må en ta det innover seg og se om det er mulig å gjøre noen risikoreduserende tiltak slik at en kan redusere skadevirkningene etter slikt vær.

Enn så lenge får vi vente å se når det blir nytt vær til besvær.

 

Sigrid Tufteland

Stolt mamma

Ja, en riktig stolt mamma er jeg. Nå eldstesønnen har tatt master i juridikum og inviterer sine foreldre til å være med på en flott diplomseremoni i universitetets Aula i Oslo, da har jeg all grunn til å være stolt. 



Her er diplomet mottatt. Og blant gjestene sitter mange stolte foreldre sammen med oss. Det ble delt ut 317 diplomer denne kvelden. Kvelden bød på musikkinnslag og fine taler. Særlig talen avslutningsvis imponerte veldig, den ble holdt av en av studentene og for noen talegaver den unge mannen hadde. Jeg ble mektig imponert.



Det vakre veggmaleriet Solen som Edvard Munch har malt henger midt i salen fra publikumssiden. Edvard Munchs har 11 malerier i Universitetets aula og er den eneste utsmykkingen som fremdeles er i sin opprinnelige sammenheng. De to andre hovedbildene i Aulaen heter Alma Mater og Historien.

 

Tidligere på dagen så var vi turister i hovedstaden. Jeg fant ut at jeg skulle ta bilder som jeg gjør når jeg er på ferie. Som oftest når en er i Oslo så er det i forbindelse med noen gjøremål og en tenker ikke over at Oslo er en by som har mye flott å by på og som er verdt noen bilder. 



Grotten har vært æresbolig for kunstnere i Slottsparken i Oslo siden 1924. Grotten var Henrik Wergelands bolig i årene 1841 til 1845. Andre kunstnere som har bodd i Grotten er komponist Christian Sinding som bodde her i 1924 til 1941, forfatter Arnulf Øverland i 1946 til 1968 (enken til Arnulf Øverland fikk fortsette å bo der til sin død 1978) og komponisten Arne Nordheim fra 1981 til han døde 2010. I fra 2011 er ble det boligen til forfatteren Jon Fosse.

Youngstorget. Med den tidligere hovedpolitistasjonen i  Møllergata 19 midt i bildet. I dag er det mange restauranter her og jeg har spist gode måltider på flere av dem.



Slottet er mye besøkt av turister i inn- og utland.




Utsikt mot Akershus festning fra Aker brygge




Og så universitetsbygningen som Aulaen er i, i Karl Johansgate.


Sigrid Tufteland



 

Blåtur med avdelingen

En liten komite i avdelingen hadde ordnet med en blåtur for oss alle. Og det som er spennende ed blåtur er at en ikke vet hva en skal ut på og hva en får oppleve før en er på vei. 

Vi dro til Lindesnes fyr og fikk være med på guidet tur med fyrvokteren på det som er den kulturelle skolesekken. Og det var både spennende og lærerikt. Og så var vi selvsagt oppe i fyrtårnet og så på utstillingene. 

Til slutt hadde vi et herremåltid med havets delikatesser. Kaffe og kake ble det også. Og konkurranse med spørsmål om det vi hadde fått høre. Og selv om vi jobbet på lag så var det fantastisk gode besvarelser. Det viser bare at vi hadde fulgt godt med i timen. 

Her er herlige bilder fra turen


Utsikt fra tårnet.



Her får vi informasjon om fyret og fyrets historie. 



Fra den flotte permanente utstillingen i tunnelen.



Kullfyret med den særegne landskapet på Lindesnes fyr i bakgrunnen.



Ingen blåtur uten mat. Og for et fantastisk måltid. 





Og så må en ha med litt faktaopplysninger om Lindesnes fyr.
Lindesnes fyr ligger
i Lindesnes kommune i Vest-Agder og ble oppretter i 1656 først som kullfyr i privat drift), men ble nedlagt samme år. Fyret ble gjenopprettet i 1725 også som kullfyr, i privat drift. Funksjonen var som kystfyr. Kullfyret ble erstattet av nye kullfyr i 1799 og i 1822. Det fyrtårnet som står i dag er fra 1915. Fyret ble automatisert i 1989 og ble avbemannet i 2003. Men fyrvokterne har fortsatt i sin stilling i museal funksjon. Fyret ble fredet etter Kulturminneloven i 1994. Kystverket er eier av fyret.



Lindesnes fyr er et flott fyr som mange fotograferer og er et yndet fotoobjekt i ulike sammenhenger. Og det er supert i allslags vær.


Sigrid Tufteland

 

Besøk til to flotte fyr i Rogaland

Norsk historisk fyrforening har fått EU kulturpris for fyrbevaring og ble behøring feiret på Tungenes fyr på Randaberg. Norsk fyrhistorisk forening arbeider for bevaring gjennom ny bruk av norske fyrstasjoner. I tillegg til å vinne EUs kulturminnepris / Europa Nostra Award 2017 så feiret også Norsk fyrhistorisk forening 20 års jubileum. Selvfølgelig veldig stas å være med på dette og som styreleder for Lindesnes Fyrmuseum så hadde jeg også et aldri så lite representasjonsoppdrag.

 

Tungenes fyr - noen faktaopplysninger:
Tungenes fyr ligger i Randaberg kommune i Rogaland og ble oppført i år 1828. Funksjonen til dette fyret var innseilingsfyr. Det fyret som står i dag er fra 1862. Fyret ble nedlagt og avbemannet i 1984. Tungenes fyr ble fredet etter Kulturminneloven i 1998. Eier er Randaberg kommune fra 1989. Til fyret så er det Fyrmesterbolig oppført i 1938, fyrbetjentbolig fra 1957-58, uthus fra 1947, maskinhus, naust. I dag er det Jærmuseet som drifter og har ansvar for fyret. 



Tungenes fyr i blå og klar septembersol. Veldig trivelig og flott sted som er et godt benyttet av lokalbefolkningen som tur og rekreasjonsområde.



Tungenes fyr i fantastisk flott septembervær. Her sett fra sjøsiden fra turstien.

 



Flott turterreng rundt Tungenes fyr.

 



Her er styret og etablere av Norsk fyrhistorisk forening som har mottatt EU kulturpris for sitt arbeid med å finne ny bruk og ivareta norske fyr.



Kvitsøy fyr - noen faktaopplysninger:
Ligger i Kvitsøy kommune i Rogaland og ble opprettet i år 1700 som et kullfyr i privat drift. I 1824 ble det et nytt kullfyr satt opp. Steintårnet som står i dag ble bygd i 1829 og ble påbygd og gjort høyere i 1855. Fyret ble automatisert og avbemannet i 1969. Og nå i 2017 så er alt kvikksølv som fyrlykten lå på fjernet, slik at miljøet er mye bedre. Fyret ble fredet etter Kulturminneloven i 1998. Det er Kystverket som eier fyret.

Kvitsøy fyr - høy og majestetisk. Virkelig flott

Trappa opp i fyret. Flott teglsteinstrapp i den første byggefasen av tårnet.



Tett i tett med sjøhus og boliger i strandlinjen. I bakgrunnen ser en Kvitsøy trafikksentral og losformidling.
Viktig arbeid for å sikre tryggheten til sjøs.



Her inne fra kontrollrommet og operasjonsrommet hvor det meste foregår av overvåkning og veiledning av sikre sjøveier.

 

Kvitsøy er et kystsamfunn med yrende båt og sjøliv.



Kvitsøy er en øy som en kommer til via sjøveien. Nydelig vær å reise ut til Kvitsøy på. Det er under planlegging å lage en undersjøisk tunnel så i fremtiden kan nok det bli bilvei mellom fastland og Kvitsøy.

 

Sigrid Tufteland

Skjønnheten i høsthagen

Den hvite orientalske liljen som nå pryder hagen min mener jeg er sorten Costa Blanca som jeg i sin tid kjøpte på nettbutikken til Botanisk Verden. Men det kan også være Casablanca som også er en orientalsk lilje (skulle ikke forundre meg om Casablanca og Costa Blanca er akkurat den samme liljen med litt forvrengning på navnet). Denne liljen er, uavhengig av hvilken sort det er, hagens blikkfang akkurat nå. Og vakrere kan man knapt få en blomst. Denne liljen står i full flor og blomstrer på sitt vakreste når det meste andre i hagen er på hell.

De orientalske liljene er noe for seg selv. Med de enormt store blomstene, blendahvit som denne er og kan være opp mot 25 cm i diameter. Støvbærerne er orangebrune og står i fin kontrast til det hvite. I tillegg har den en intens duft. Optimalt i hagen er å ha lavtvoksende planter rundt liljene som beskytter og holder fukt og temperatur rundt løkens spirepunkt på mest mulig optimalt miljø.

Både orientalske og asiatiske liljer er godt egnet for nordiske hager.



Orientalske liljer er en løkplante som vokser hurtig. Min hvite lilje er rundt meteren høy. Selv om orientalske liljer holder seg lengre som avskåret blomst enn andre liljeblomster har jeg ikke råd til å ta den inn. Jeg syns den er så vakker der den står ved inngangen til huset.

Pollenstøvet på pollenbærerene har et meget kraftfullt fargestoff og setter sine spor på tøyet dersom en får det på seg.


Liljer kan med fordel beskyttes noe for vinterfrost med å bli tildekket. Jeg har hatt flere liljer tidligere, uten dekke de til og ser at de kan bli borte. Disse som står her ved inngangen til huset blir dekket av snø når brøyteplogen går. Og har derfor god beskyttelse i snøvintrer. Trives liljen så vil den formere seg med å sette sideløker. Og må da tas opp og settes ned igjen uten å tørke i passende avstand eller nye steder. Liljer er generelt nokså hardføre, men det er likevel fornuftig å dekke de for streng vinterkulde.

Liljebiller kan også forsyne seg godt av liljens blader. Selv har jeg noen liljebiller, men heldigvis ikke så altfor mange. Men jeg prøver å ta knekken på de så kan jeg kan når jeg ser de. Og de er lette å se med sin rødorange overflate.

 

Den ferdigblomstrede liljen skal helst visne av seg selv etter blomstringen slik at kraften kan gå tilbake til løken. Det betyr ikke at en ikke skal fjerne de visne blomstene. Men at stilken og bladene får visne ned mest mulig av seg selv.

Og så er det bare å glede seg til neste høst, for nå har jeg bestilt ytterligere 12 stykker av denne vakre liljen.


 

Sigrid Tufteland

Veggur med historisk klang

Vårt gamle veggur er en koselig nyttegjenstand som har gledet oss, men også to generasjoner før oss. Dette vegguret ble nemlig gitt som bryllupspresang til min manns besteforeldre i september 1923 og dengang var det nok en kostbar gave.
Vi er ikke kjent med hvem som ga denne klokken i presang, men skal en ut fra gavens kostbarhet gjøre en troverdig tipping, vil det mest sannsynlig være en gave fra en av brudeparets foreldre.

Vegguret er tysk junghans veggur  og er i meget bra stand. Denne modellen er sannsynlig fra sent på 1800 tallet. Mest sannsynlig var det heller dårlig med produksjon i årene under første verdenskrig (1914-1918). Når vår klokke er produsert vet vi ikke, men mest sannsynlig noen år før 1923. Det betyr at den nærmer seg 100 år og kan klassifiseres som en antikvitet.

Junghans Uhren GmbH er Tysklands største ur- og klokkefabrikant. Junghansfabrikken ligger i Schramberg i området Baden-Würtemberg og ble grunnlagt 15. april 1861 av Erhard Junghans under navnet Junghans og Tobler. Senere vokste denne bedriften seg til å bli en av verdens største klokkefabrikanter. 

Allerede i 1903 var Junghans verdens største klokkeprodusent og hadde over 3000 ansatte med en årlig produksjon på tre millioner klokker.

Nå sprang fjæra på vårt veggur tidligere i sommer med et smell. Vi tok klokken med til en gammel urmaker i Mandal med håp om reparasjon. Vi har hatt den til rens og oppsmøring hos samme urmaker en gang tidligere for 25 år siden. Klokka har gått hver dag siden dengang. 

Nå har vegguret fått ny fjær og er på nytt smurt opp. Og selvfølgelig kommet på plass på veggen igjen. Tikk, takk, tikk, takk. Takk til J. Abrahamsen som har fått reparert klokken.

Det er ikke bare urverket som en kan bli imponert over som har gått i så mange år. Det kan man bli av klokkehuset også. Nydelig utformet treverk. Klokkehuset er mest sannsynlig eik. Selv om vegguret er gammelt er det likevel mange slike og tilsvarende veggur på markedet. Og til ikke for stive priser. Så det er nok ikke noen stor verdi dette uret har selv om det er gammelt.  


Junghans hadde virkelig sans for detaljer når vakre gjenstander skulle lages. Topp som bunn som sidene. Alt skulle ha vakre detaljer.

For en som ikke er vant til veggur som slår slag hver halve og hver hele time kan det kanskje virke som mye "støy". Men en blir fort vant til det og nærmest ikke lar seg affektere av lyden. Det er jo en koselig lyd og god klang. Så nå vil forhåpentligvis klokken forsette å holde oss orientert med tiden i mange år til.



Sigrid Tufteland

Hvor blir neste reisemål?

Sommerferien er knapt overstått så begynner jeg å tenke på hva som kan bli neste feriemål - eller rettere sagt reisemål, for det behøver nødvendigvis ikke å være mer enn en lang-weekend.

For å sondere litt så har jeg gått tilbake i tid for å få en oversikt over hvor vi har reist, reiser som jeg og min mann har vært på og reiser hvor hele familien vært med. Og jeg har gått tilbake så langt som digitale bilder har vært dokumentasjon på reisen.

Vi har vært på bilturer flere ganger i Norge. Vi har vært på utenlandsreiser. Vi har tatt ungene med på den store "dannelsesreisen", iallefall deler av den med å ta de med til noen av de store metropolene i Europa.

Og nå har jeg begynt å tenke på hva skal bli neste reisemål. Det kan nok bli en weekendtur og da vil reisemålet være slik at selve reisen ikke spiser opp det meste av tiden. Det er spennende å kunne fantasere om ulike steder og finne ut hvilket sted som trekker det lengste reisestrået. Det som er sikkert det blir ikke strandliv. 

En reise bakover i tid med noen mer eller mindre tilfeldig utvalgte bilder gir mange minner om fine opplevelser.  


2005

England, Newcastle, York, Manchester, Salisbury, London
Vi startet med å ta båt fra Kristiansand til Newcastle. Der var vi et døgn, og var inne på bl.a. Lifesenter (et aktivitetssenter med verdensrommet som tema) og spiste middag på det som trolig er Englands eldste restaurant (opprinnelig spisested i kloster fra 1239). Fra Newcastle tok vi tog til York, hadde en stopp i Durham underveis hvor vi fikk med oss katedralen der på veien (som står på Unescos liste over verneverdige bygninger). York er en flott by og det er som å gå tilbake i historien når en vandrer rundt i byen. Vi var innom de fleste av severdighetene som er i York. Fra York gikk turen videre til Manchester hvor fotballstadion Old Trafford var hovedattraksjonen. Fra Manchester drog vi helt syd i England til Salisbury. Der fikk vi med oss Stonehenge, Old Sarum og Salisbury Cathedral. Fra Salisbury drog vi til London hvor vi var helt til vi reiste hjem. London har utrolig mye å by på, og severdigheter vi valgte på denne turen var bl.a Westminster Abbey, The Imperial War Museum, Tower Brigde, London Eye, The Tower of London og selvfølgelig Arsenals fotballstadion Highbury.







2006

Frankrike; Metz, Dijon, Arles og Paris
Ferietur til Frankrike (2006), besøkt byene Metz, Dijon, Arles og Paris. her reiste vi med fly til Charles de Gualle og innenlands med tog.
første overnattingsstopp i Paris. Dette førte til at vi fikk en dag mindre i Metz. Resten gikk etter plan med noen dager i Dijon og Arles. Det er så mye flott gammel arkitektur å se på og mye god kultur i både mat og drikke i Provence, så vi hadde det himmelsk. Fantastisk vær hele tiden og hetebølge, så var det populært med basseng ved hotellet i Arles. En god uke i Paris hadde vi også før vi reiste hjem. Paris er en veldig spesiell by og har mye å by på. Stort var det å være på Champs Elysee når Tor Hushovd vant siste etappen av Tour de France.





2007

Østerrike; Wien og Innsbruck
til Østerrike med destinasjonene St. Pölten, Salzburg, Innsbruck og Wien ble det også plass til. Størst inntrykk på ungene var nok alpene, med bestigning opp på Hafelekarspitze (2334 moh) som det absolutte høydepunkt. Fjellformasjonene var svært fasinerende.



< Digimax U-CA 5, Kenox U-CA 5 / Kenox U-CA 50 >

2008

Norge; Norway Cup, Fredrikstad
Dette var vårt første Norway Cup år. Etterpå bel det noen dager i Østfold med Fredrikstad som hovedmål med reisen. Gamlre Fredrikstad er et må oppleves sted. 






2009

Norge; Norway Cup, Tønsberg
Nok et år i fotballens tegn og mye av ferien gikk til Norway Cup. Etter Norway Cup var avsluttet for vår del ble det noen fine dager i sommerbyen Tønsberg. Og her kjøpte vi en stor akvararell som har fått plass på veggen i stua på hytta.





2010

Finland, Åbo, Helsinki
Dette feriemålet var de ungene som bestemte. Og det ble en helt utrolig tur. Denne sommeren så var det også en hetebølge over Russland som også ga et godt og varmt vær i Helsinki.






2011

Spania; Barcelona og Andorra; Andorra
Denne sommerens feriemål ble hovedmålet Spania og Barcelona. Vi gjorde virkelig Barcelona. Svært mange av de store må-se-stedene ble besøkt. Deretter dro vi til Andorra og var der da den store forferdelige terrorhendelsen skjedde hjemme i Norge som rammet regjeringskvartalet og Utøya. Vi fikk mye sympati hos innbyggerne i Andorra da de hørte vi var fra Norge.  












 

2012

Frankrike, Korsika
Hele familien dro til Korsika på sommerferie. og nå i etterkant fremstår dette som det ultimate feriemål. Alle koste seg, nok å se og oppleve, god mat - ja, alt hva en ferie skal by på.









2013

Portugal, Porto, Braga og Lisboa
Portugal var også et fantastisk feriemål . Egentlig så er det ikke noen steder som ikke har noe spennende å by på. Og i Porto fikk vi virkelig smaken på Portvin. Flotte folk, trivelige byer. 















Sverige, Stockholm juletider
I førjulstiden fant vi ut at vi skulle ta en langweekend til Stockholm. Min mann hadde arbeidet og bodd i Stockholm før han begynte på nåværende arbeidsplass hvor vi begge jobber. Så han skulle vise meg rundt i "sin" gamle by. Og igjen hadde vi en super tur og et flott avbrekk fra en hektisk hverdag.








 

2014

Polen; Warszawa, Krakow og Tjekkia; Praha
Denne sommeren var den siste som vi dekket alle reiseutgifter for barna. Ikke vanskelig å få med voksne barn når alt er dekket. Flott ferie, mye å oppleve og se.  













Danmark; København

Jeg og min mann hadde funnet ut at vi skulle spandere en weekend på mine foreldre som gullbryllupspresang til mine foreldre. Og slik ble det. Det ble en fin og minnerik opplevelse. 





2015

Norge; Biltur
Dette året valgte vi å ta en Norge-rundt tur. Norge, vårt eget land er et fantastisk flott ferieland og det å reise rundt og oppleve noe av det fine som vi er så stolte av. På denne turen bodde vi på flere historiske hoteller, en opplevelse i seg selv. Vestlandet var hovedmål for turen. 










 

2016

Nederland, Utrecht, Amsterdam
Dette året tok vi en lang-weekend til Nederland på våren. Utrecht var hovedbasen og en dagstur til Amsterdam ble det også plass til. 









Tyskland, Berlin
Ferieturen gikk til Berlin dette året. Vi valgte å bo i den gamle bydelen i Berlin. Et valg som vi var svært godt fornøyd med. Berlin er også en stor by hvor det er svært mye å se. Heldige meg så har jeg en utrolig dyktig mann som gjør god research og fungerte som den aller beste reiseguide i byen. 
 









 

2017

Spania; Barcelona
På forsommeren, nærmere i mai skulle mann min på fagkurs til Barcelona og han spurte om jeg kunne tenke meg å bli med. Så kunne vi utvide det til en weekend. Og selvfølgelig ville jeg det. Avreise hjemmefra tidlig morgen selveste 17. mai. Litt dårlig samvittighet for det for vi var begge med i årets 17. mai komite og jeg var leder. Men vi hadde tatt dette opp i komiteen og dette skulle de klare uten oss. Og det gjorde de også - tidenes beste 17. mai - alle gjorde en fantastisk flott innsats.
Omtale av denne reisen til Barcelona er beskrevet i et eget blogginnlegg; http://sigridshverdagsliv.blogg.no/1495556462_barcelona_forsmak_p_sommeren.html



Frankrike, Paris
I 2017 hadde vi sølvbryllup og dette hadde vi planlagt siden årsskiftet skulle feires med å reise til Paris hvor vi ble smidd i hymens lenker. Vi hadde en flott tur, valgte å besøke flere av de stedene vi hadde vært da vi giftet oss, men også en del steder hvor vi ikke hadde vært tidligere. Paris er en stor by og vil kunne være reisemål mange ganger. Og det blir nok ikke siste gang vi besøker Frankrike og metropolen Paris.
Omtale av denne turen er beskrevet i eget blogginnlegg;
 http://sigridshverdagsliv.blogg.no/1502283450_brylluptur_til_paris.html




Italia, Sardinia - Oristano, Cagliari, 
Årets sommerferiemål ble den italienske øya Sardinia. Vi bestemte oss for å reise tidlig i ferien. Så allerede tirsdag i første ferieuke ble det avreise, fly til Amsterdam og videre derfra til Sardinia.
Dette ble en riktig flott og opplevelsesrik ferie. Og det er beskrevet i hele tre ulike blogginnlegg;
Oristano 
http://sigridshverdagsliv.blogg.no/1501406682_sardinia__et_paradis_av_en_y__del_i_oristano.html

Cagliari http://sigridshverdagsliv.blogg.no/1501936056_sardinia__et_paradis_av_en_y__del_ii_cagliari.htmlPula og Nora http://sigridshverdagsliv.blogg.no/1501963649_sardinia__et_paradis_av_en_y__del_iii_pula_og_nora.html








Sigrid Tufteland

Stortingsvalg - min stemme skal høres!

Nå er det bare en uke igjen. En uke til Stortingsvalget. 11. september er siste sjanse for å avgi stemme og være med å si hvem som skal styre landet de neste fire årene. Det er viktig for demokratiet at så mange som mulig benytter stemmeretten sin. Og årets valg er nok mer spennende enn det har vært på mange år. 

Det er så mye som skjer i Norge, i Europa og resten av verden som vil ha innvirkning på min og din hverdag.

Av de tingene jeg er opptatt av og som jeg mener det er viktig å fullføre er kommunesammenslåing og fylkessammenslåing. At Agder blir et samlet fylke er noe jeg har ment lenge.

Og at min egen kommune Lindesnes blir en del av en større kommune er særdeles viktig. Og hvorfor mener jeg det? Jo, for å få de beste tjenestene til oss innbyggere. Sånne bittesmå kommuner klarer ikke å fylle de store og krevende oppgavene som samfunnet trenger. Det er viktig med et fagfellesskap for å få dyktige fagpersoner til å velge jobb i distriktet. 

Fire år er for kort tid å få fullført det gode arbeid og den positive utviklingen landet er i. Derfor vil mange velgere ønske fire nye år med Erna som statsminister - jeg er en av de. Så vil du som meg å ha Erna som statsminister i fire nye år, må du stemme Høyre. 

Godt valg!



Sigrid Tufteland

Helt vilt

Det er alltid morsomt å kunne se skogens dyr. Når en bor på gård så kan en rett som det er se rådyr og en sjeldnere gang elg eller hjort på jordene. Men ved å sette opp viltkamera og være heldig med plasseringen så kan en få riktig fine bilder. Og jeg syns plasseringen av vårt viltkamera har vært svært vellykket. Nå nærmer det seg årets elgjakt og da spørs det om disse elgene klarer å komme unna jegerens kuler eller om de faller. 

Bukkejakta er allerede i gang og om ikke lenge åpnes det for småviltjakt og da blir det igrunn utrygt for alle dyrene som bor i skogen.
0446:061517:08C:0000:CAMERA1:6E[094:0563]G[040:0x0036]
Denne elgkua har en særegen pels. Så den skal være lett å kjenne igjen. Det hadde vært mer spennende om den hadde gått mot kameraet og ikke fra.

0446:061517:08C:0000:CAMERA1:6E[095:0539]G[040:0x0036]
Enda en elg med samme retning. Denne elgoksen er ikke så gammel. Overlever den årets elgjakt tro?

1118:060717:12C:0000:CAMERA1:3E[117:0207]G[016:0x000f]
Riktig flott rådyrbukk. Det er veldig spennende å se hva som skjuler seg på minnebrikken til viltkameraet. Og her var det virkelig mange fine bilder. 

1846:070317:10C:0000:CAMERA1:2E[108:0307]G[024:0x0016]
En fin rådyrgeit på tur mot kameraet. 

1521:081317:17C:0000:CAMERA1:6E[144:0064]G[008:0x0006]
Er dette samme rådyrgeit eller om det er en helt annen er ikke lett å vite. De er jo så like. Her var det ikke mange kjennetegn å skille de på.

1141:062817:16C:0000:CAMERA1:1E[139:0080]G[008:0x0006]
Her har vi en rådyrgeit med et rådyrkje etter seg. 

2155:050417:02C:0000:CAMERA1:2E[075:1282]G[056:0x0076]
Noen trives best å bevege seg ute nattestid. Dette er en harepus som er på tur. Og kameraet fanger også opp og tar greie bilder på den tiden av døgnet også. 

Det var virkelig gøy å se hva som har rørt seg rundt på det stedet som viltkameraet står. Nå er det bare å vente til neste gang kameraet sjekkes. 

Så håper jeg at det kan dukke opp noen andre dyr også og at de blir stående i en slik posisjon at det blir tatt fine bilder. 


 

Sigrid Tufteland
 

 

Fabrikkny og likevel brukt

Åh, for en god følelse - ny bil, det er lenge siden sist. Mitubishi Outlander er favoritten når nordmenn kjøper ladbar hybrid sier Mitsubishi bilforhandlere selv. Iallefall så er det vårt første møte med dette bilmerket. SUVen er både elegant og flott, det skal sies. Og det er en stor bil. Sitter høyt og får god oversikt, og god å kjøre også. Fargen på bilen er også "berre lekker." Og som alltid når vi har kjøpt ny bil, enten det har vært helt fabrikk nybil eller ny bruktbil så er det jeg som får kjøre den nye bilen fra forhandleren. 



Audien har vært en trofast tjener siden vi kjøpte den brukt i 2010, den gang tre år gammel og "nesten" ny. Sportsutgave og dermed veldig lav, også under. Og siden vi bor på heia med grusveg kunne det til tider være noe vanskelig i vårløsningen da vi måtte passe på å ikke skrape opp under ved at hjulene kom ned i spor. På asfalt var det ikke noe problem med mindre det var noen skarpe fartsdumper. Og diesel går den også på, altså ikke særlig miljøvennlig slik dieselen har endret sitt miljøfotavtrykk. Og så hadde vi heller ikke DAB radio. Alt lå an til å bli innbyttebil, i tillegg til at bilen nå var 10 år gammel. Så planen var at vi skulle se etter ny bil i våres. 

Men slik gikk det altså ikke. Våren kom og våren gikk, uten at det ble gjort noen anstøt til å se på nyere biler. Sommeren kom og er nå langt på hell, tidlig høst som det er blitt. FM-radioen har blitt tyst. Og innen utgangen av september så skulle EU kontroll også gjennomføres. Men så begynte en av de mange indikatorlampene å lyse - noe med bremsene - bilen måtte på verksted. Og da kunne en like godt kjøpe adapter til radioen og få utført EU-kontrollen med det samme. 

Og som tenkt så gjort. Hentet bilen, og diskuterer at det kan bli hyppigere verkstedbesøk fremover med en så gammel bil. Skulle vi gjøre alvor av å se etter en nyere bil? Og hva slag? Vi ønsker jo å være miljøvennlige, og så må vi ha 4 hjulsdrift for det har vi hatt i over 20 år og vil ikke gå tilbake på det. Og da er det en bil som fort peker seg ut som aktuell, Mitsubishi Outlander PHEV. Og en slik bil finner vi i Arendal, 2017 modell, import og registrert slik at den er per definisjon brukt selv om den ikke har kjørt annet en demotur. 



Vi reiser inn, prøvekjører, sover på det over natten og bestemmer oss. Det blir ny bil. 
Nå har jeg begynt å tenke på hva med kattene? De har ofte hatt litt mangelfull respekt for bilen, særlig en av de som nødig flytter seg når en kommer kjørende. Og lyden av bilen kjenner kattene godt, når vi kommer hjem fra jobb så kommer de løpende. Da skal det hilses og koses. Når vi nå kommer med en bil som er nærmest lydløs, vil det øke faren for at vi kjører på våre egne kattepuser? Og vil de komme løpende når vi kommer hjem fra jobb? Dette vil vi fort finne ut av, og jeg kommer til å være særlig påpasselig hvis det viser seg at de ikke passer seg for den nye bilen og flytter seg ut av veien.

Takk til Audien som har tjent oss i sju år. Håper den får en ny eier som steller fint med den og at den nye eieren kan ha like mye glede av bilen som vi har hatt. Og velkommen til Mitsubishien. Ser frem til redusert drivstofforbruk og positivt miljøavtrykk. Håper vi nå har bil i mange år fremover. 






Sigrid Tufteland

Fra "bydame" til "bondekjerring"

2. september har Chanel bodd hos oss i et år. Hun var en sju år gammel Ragdolldame oppvokst i Oslo som måtte omplasseres da det ikke var lov å ha katt i bygården. Og hva er vel mer naturlig for en katt som er oppvokst i Oslo og bodd der i hele sitt liv å gjøre en total endring og flytte til det blide Sørland, langt ut på bygda.

Det vi ble fortalt var at hun var bortskjemt, fikk gå inn og ut slik hun selv ønsket gjennom hele døgnet. Hun hadde med seg restbeholdningen av maten sin, som var av den dyre porsjonspakkede blautfortypen. Så dette kom til å bli litt av en overgang. Her ville det ikke bli noen særfordeler om en var en fin byfrøken. 

Det første som hun måtte bli kjent med var hus og utenfor huset. Vi hadde henne i bånd til å begynne med, noe som var helt greit da hun var vant til å gå i bånd. Inne gikk det helt fint, - hun var slett ikke engstelig i det hele tatt. Bare veldig nysgjerrig, så alt skulle utforskes. Det var litt mer skummelt ute, særlig med kyrne som gikk på jordene - kyr var noen skumle typer som hun ikke på noen måte var trygg for. Men det gikk ganske så fort over. 

Å bli kjent med de to guttene hun nå skulle dele hjem med var en noe større utfordring. Uno og Konrad ble begge ganske så fornærmet at det var kommet et fruentimmer inn i heimen, riktignok ikke ekte fruentimmer da hun var sterilisert.  Og de valgte å holde seg borte noen dager, kanskje mest for å vise sin irritasjon til oss husfolket. Når de kom hjem igjen så ble det litt forsiktig tilnærming under kontrollerte forhold. Både Uno og Konrad ville hilse på, men dengang ei. Det ble fresing og harking - ikke kom nær meg! Chanel lar seg ikke pirke på nesen, nokså prippen og sær på vennskapet sitt.

Over tid har de funnet ut at de kan være nokså nær hverandre, bare disse guttene lar være å snuse på Chanel, for det tillates ikke enda og vil kanskje aldri bli tillatt.

Maten var en annen bøyg som måtte overvinnes. Chanel var slett ikke fornøyd med matserveringen den første tiden, tørrfor, pfyyy ... Men etterhvert ble sulten sterkere enn viljen og tørrforet gikk ned. Og etterhvert så har hun akseptert det, men er svært glad dersom det vanker blautfor. Det gjør forresten guttepusene også.

Chanel holder seg nært huset, hun går ikke langt unna med mindre hun ser at husfolket skal på tur. Da følger hun med. Så dersom vi ikke ønsker å ha henne med oss, må vi lukke henne inne før vi går.
Katt

Det var nok ikke helt enkelt å bli avvendt med å gå inn og ut av huset om natten. For det var ikke aktuelt for oss å stå opp om natten å slippe henne inn. Men det ble noe stritt, da hun var svært utholdende og satt utenfor soveromsvinduet å mjauet i ett sett. Utrolig at hun ikke ble hås. Men vi var mer utholdende og etterhvert så avtok denne nattejamringen også.

Livet på landet ser ut til å være et godt liv. Og Chanel er svært glad i husfolket og viser det mer enn gjerne. Og husfolket er også glad for den hengivenheten som Chanel viser. Derimot er ikke husfolket like glad for at hun gjør fra seg på plenen. En skulle nesten tro vi har fått oss hund. Så rett som det er må etterlatenheter tas opp for ikke å tråkke i det eller få det i gressklipperen. Ja, ja noe skal det være med å ha dyr. 

Pelsen til Chanel er myk og fløffi og det ligger igjen ganske så mye rundt om i huset også. Men det er jo også noe en må ta med når en har husdyr. I våres fikk hun en stor pelsknute, eller klodd som vi kaller det, på siden og jeg måtte frem med saksa for å klippe ut. Og hva fant jeg inne i pelskladden, jo en liten svart regnværssnigle som hadde blitt filtrert inn i pelsen. Æsj!

Alt i alt er Chanel en snill og tillitsfull pusekatt, og kommer til å bli boende på landet resten av sin levetid. Hun er yngst av de tre kattene vi har, men de er nokså jevnaldrende (10, 9 og 8 år)
 

Katt

Ragdoll er en katterase som vi ikke var kjent med fra før. De blå, blå øynene er veldig spesielle. Ellers så syns vi hun så ut som en liten rev, med mørke ben, ører, maske og hale. 

Sigrid Tufteland. 

 

Tid for fårikål og mye annet godt

Høsten er den store slaktetiden for årets lam. Jeg gleder meg til butikkene bugner av fårikålkjøtt, lammestek, lammecarre og lammekoteletter. Lammelår, smalahode, pinnekjøtt og spekeskinke er andre godsaker som blir forberedt om høsten.

Bortelid

Ikke noe kjøtt er så smaksrikt som lammekjøttet. Norsk lammekjøtt er i særklasse, som både norske og utenlandske kokker skatter høyt. Det gjør jeg også. Grunnen til at kjøttet blir så godt er at sauene beiter vanligvis i utmarka store deler av året. 

Først så er det fårikål, med fersk kål og nypoteter. Riktig stor gryte, så en kan varme opp gjen minst en gang. Det skal koke så lenge at en må lage mye når en først skal koke fårikål. Og så er jo fårikål like god eller enda bedre når den varmes opp igjen. Mmmmm tennene løper i vann. 

Men det er ikke bare godt kjøtt. Masse fin ull som blir til garn i alle farger og tykkelser slik at de herligste strikkeplagg kan bli laget. 

Et hurrarop for sau og lam, Norge ville vært et stusseligere land uten disse dyrene.

Og har jeg noe forhold til sauen? Nei, egentlig ikke. En onkel av meg var sauebonde så litt nær har jeg vært, som det å få være med å mate kopplam. Det var den gang matingen ble gjort manuelt. Trivelig, men krevende jobb. Ellers så syns jeg det er koselig å treffe på disse ulldottene i utmarka når en er ute og går tur og ta bilde slik jeg her har gjort. 


Sigrid Tufteland

Nyttegjenstand i en tid og pyntegjenstand i en annen tid

Vi hentet frem to gjenstander fra låven som vi fant ut skulle få bli til pyntegjenstander på hytta vår da vi kjøpte oss hytte i 2009. Dette var gjenstander som vi ønsket å ta vare på for ettertiden og som kunne bli borte hvis de fortsatt ble liggende på låve. Vi syns de ville egne seg fint som dekorasjon på hytteveggen til vår nyervervede hytte. Og det gjør de, begge gjenstandene tar seg flott ut i stua på hytta.

 

Den ene gjenstanden er en hegd.

Hegd eller reiphegd som den også kunne bli kalt er en gren som på naturlig måte har vokst i en u-form eller som en løkke og som er blitt låst med en trenagle eller jernnagle. Endene kunne være tilspisset. Hegd ble brukt til stramming av tau ved å legge tauet (repet) omkring et skaft eller lignende for å stramme fast børa på ei høybåre eller lignende.

Hegd ble gjerne brukt på slutten av 1800-tallet og sikkert også i begynnelsen av 1900-tallet.

I våre dager så kan man finne hegd på flere bygdemuseer rundt om i landet. 
Ofte var det einer som voks i en slik form at dette kunne egne seg til redskap. Men hegden kunne være av andre treslag også.

 

Vår hegd som har ligget på låven i mange år, ble brukt til å stramme tau rundt høy som skulle bæres inn. Det kan godt være at den ble brukt til andre ting hvor en trengte å stramme tau for bæring eller transport. 

Vi tok inn hegden og dyppet den i kokende vann for å sikre seg at vi fikk tatt knekken på eventuelle mår som måtte befinne seg i den selv om den ikke var særlig mårspist, men noen mårhull hadde den. Naglen som er brukt for å holde hegden sammen er en jernnagle. Og så har hegden fått plass på hytta som pyntegjenstand på veggen.


 

Den andre gjenstanden er en klave, en kuklave

Kuklaven er laget i tre med skinnreim. Kuklave ble brukt rundt halsen på kua og gjorde det lett å holde og leie kua ved transport. Det var gjerne lederkua som fikk en slik klave og som dermed kunne hjelpe budeia eller bonden med å forflytte en kuflokk.

Slike kuklaver kan man også finne på enkelte bygdemuseer i dag. Disse var vanlige i bruk på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Det som er så spesielt med vår klave som også har ligget på låven i alle disse årene var at skinnet fortsatt var intakt. Vi kokte denne klaven selv om den ikke var mårspist. Og det resulterte i at treet ble mykt og vi kunne spenne skinnet fast begge sider av klaven. Skinnet hadde løsnet på den ene siden og klaven stod i spenn slik at vi ikke kunne bøye den uten fare for at den ville knekke. Vi smurte skinnet inn med fett. Og det ble et fantastisk flott resultat som nå får pryde hytteveggen vår.


Jeg tror faktisk at mange museer kunne tenkt seg disse to flotte gjenstandene våre. Vi skal ta godt vare på de, for det er et stykke norsk historie som vi har som pyntegjenstander. Gjenstander som har vært nyttegjenstander og gode redskaper i en tid og som nå er pyntegjenstander i vår tid.  


Sigrid Tufteland

Kortreist og selvplukket

Nå har vi passert medio august. Sommeren har vært våt, jevnt våt og første høstmåned har startet som sommeren ellers har vært med rikelig nedbør. Det gir ideelle forhold for sopp å vokse opp. Sopp består nesten bare av vann, og de dukker opp når det er fuktig i bakken. 

Det er all grunn til å komme seg ut i skogen og ta for seg av skogens gleder.

Når skogbunnen ser slik ut så vil alle sanser glede seg. En liten kveldstur i nærområdet, jeg er så heldig å ha skogen rett utenfor stuedøra. Og vips så har en fylt opp kurven med det beste som fins av sopp. Skogen gull, kantareller, store, fine og saftige. 

Det er bare å la de få ligge litt å tørke, så rense og deretter nyte!

Ekte kantarell (Cantharéllus cibárius) er ikke bare min favorittsopp. Det er utvilsomt den mest populære matsoppen i Norge.
Ikke bare smaker den godt, den har og mye smak, riktig god aroma.
Soppen har dessuten også en særegen vakker gulfarge og et utseende som gjør den svært så lett kjennbar.

Så det er ikke rart at denne soppen gir en følelsen av at det er gullgruve en har kommet over når skogbunnen åpenbarer seg med gult i gult med skogens gull.

 

Sigrid Tufteland

 

De vakreste ballerinaer

Fuksia eller tåre som den ofte kalles er bare nyyyyydelige. For en del år siden hadde jeg veldig mange forskjellige typer. Min mor er og var en lidenskapelig fuksiasamler og jeg knep stiklinger og fikk mine egne planter. Mange planter.

Imidlertid så er fuksiaen en krevende plante som må overvintres inne, passes på med vann og gjødsel og må startes driving innendørs før de settes ut. Og ved utsetting må en passe på at de ikke får for sterkt sollys på seg den første tiden, ellers blir de rett og slett solbrente og settes veldig tilbake. Fuksiaen trives forøvrig meget godt i halvskygge.

Så det ble rett og slett for mye arbeid når øyemålet var langt større enn magemålet, noe som slett ikke er uventet når det gjelder meg. Så lot jeg alle frafalle, men tok noen stiklinger igjen hos min mor en sommer for noen år siden. Fast bestemt på at jeg skulle begrense meg. Ifjor høst satte jeg fem fuksiaer til vinterlagring i kjelleren. Når jeg tok de ut i våres viste det seg at to hadde dødd i løpet av vinteren. 

De tre som hadde overlevd vinteren var disse, og se disse ballerinaene. Så vakre skjørt og så fantastiske farger. Jeg er svært glad for at disse to er blant de som har overlevd.

 

Dette er den mørkeste og mest dramatiske tåren jeg har hatt. Og er så til de grader blant mine favoritter.

 

 

Og denne er også utrolig vakker, med sitt store, lyseblå strutteskjørt ispedd med rosa toner. Er det noe rart jeg elsker disse blomstene? 

Og den vanlige tåren som er oftest ser i blomsterbutikken er også vakker og riktblomstrende.

Jeg skulle så gjerne ønsket at de var vinterherdige og kunne stått ute hele året sånn som de gjør i sitt opprinnelsessted, Sør-Amerika. Da hadde min hage vært full av flotte fuksiabusker.

Sigrid Tufteland

Hjemmets urokråke og bråkmaker

Uno pus, en ekte Bengal katt fra Aust-Agder, født selveste julaften i 2008 ble vår pus påsken samme år. Da han kom var han liten og puslete og var det under hele ungkattperioden. Han var alltid redd for andre katter, og kjetter var ikke noe unntak. På den tiden hadde vi en villkjette som holdt til her og som han hadde enormt respekt for. Så for at han skulle bli litt mer mandig ventet vi til han var over året før han ble kastrert. 

Før han ble kastrert var han utrolig spenstig og klarte å hoppe veldig høyt. Flere ganger kom han seg opp på taket på stueutbygget og videre derfra videre opp på taket på hovedhuset og inn vindu på loftet. Men da ballene forsvant så forsvant også spensten, iallefall den veldige spensten som fikk han opp på taket.

Men han ble riktig slem mot gamle Svarteper de siste årene som Svarteper levde. Svarteper var vår gamle pus som døde for et drøyt år siden og som ble hele 18 år. Fikk Uno øye på Svarteper så skulle han ta han og gi han litt real kattejuling. Det hendte seg at de rullet rundt og rundt som en ball og hårdottene føk rundt de. Og vår sympati gikk alltid til Svarteper, noe som igjen førte til at Svarteper ble nærmest som en hund på sine gamle dager. Holdt seg tett til oss mennesker og fotfulgte oss, næremest som om han fant ut at det var den tryggeste passen.

Det hender seg det kommer fremmende katter til gards, og da får Uno riktig anledning til å kjekke seg. Da flyr han som en strek etter de. 

Den siste katten vi har fått en ekte byfrøken av katterasen Ragdoll og heter Chanel.  Og hun er ett år yngre enn Uno pus. De to blir nok aldri helt gode venner. Til det er Uno litt kjepphøy fra tid til annen og hun er sur og sær mot han.

Den eneste som Uno er riktig godkompis med er Konrad.

Men fordi han sloss såpass mye så hender det seg at han får betente byller. Første gang fikk han det på kinnet og det este og este ut til det sprakk og verken rant ut. Da ble det dyrlegebesøk og antibiotikakur. En annen gang kom han hjem haltende, klarte ikke å gå på forpoten. Jeg sjekket så godt jeg kunne for å se om han hadde brukket foten uten å finne dette. Han hadde feber og allmenntilstanden var klein. Vi reiste til dyrlege og Uno ble tatt røntgen av, ble sjekket for katteaids uten at det ble avdekket noe. Det hele viste seg å være en kjempebyll i skulderpartiet. Det ble snittet hull på den, tømt og så ny antibiotikakur. Det hele ble en svært kostbar affære. Men Uno-pus ble frisk igjen. 

Å sitte på vinduskarmen er vanlig for alle pusene våre og Uno er ikke noe unntak. Da vet de at vi ser de og det er håp om å bli invitert inn.

Uno-pus har en egenskap de to andre kattene våre ikke har. Han liker menneskemat. En kan kanskje si de andre kattene er svært kresne som kun skal ha kattemat. Men Uno setter svært pris på å få både kjøttrester og fiskerester. 

Uno er vår lille bråkmaker og urokråke. Det verste med han er at han hele tiden lager veldig mye lyd. Det kan bli i meste laget noen ganger, alle typer mjauing og "uling". Noen god jeger er han heller aldri blitt. 

 

Sigrid Tufteland

Bryllupstur til Paris

Denne forsommeren og sommeren har vært hektisk med reiseaktivitet, først Barcelona, så Paris og i sommerferien Sardinia. Den lengst planlagte turen var den vi hadde i begynnelsen av juni - nemlig bryllupsreisen til Paris. 

Vi giftet oss for 25 år siden i Paris og hadde bestemt oss for å gjenoppleve mye av den når vi skulle feire sølvbryllupet. 

Sacré-Coeur og Montmartre
Den hvite kirken som den også kalles. Kirken ligger på toppen av Montmartre (Martyrfjellet). Sacre Coeur (som betyr Hellige hjerte). Dette er det høyeste punktet i Paris og kirken et landemerke man kan se fra nesten hele Paris.  Utsikten  her opp er en opplevelse i seg selv. I disse terrortider så var tungt bevæpnet politi og militære til stede. Det gir en en påminner om at terroranslag kan finne sted. Bak kirken står gjerne noen musikanter og spiller. Da vi var der var det et par unge damer (studenter?) som spilte Bach. De var kjempeflinke. Og litt lenger bak på Montmartre er det flust med uterestauranter og kunstnere som prøver å få solgt noe til alle turistene som er i området.



Notre-Dame
Notre-Dame er også et must når en er i Paris. Selv har vi vært her flere ganger og tidligere også inne i katedralen. På denne turen når vi gikk ned til Notre-Dame så var det sperret av foran da det skulle være en kirkelig prosesjon. Så vi gikk rundt hele katedralen. Dette er bilde fra en litt annen side enn forfra med de kjente tårnene.

Triumfbuen
Triumfbuen i Paris er et annet verdenskjent landemerke som ligger sentralt i Paris . Trumfbuen ble bygd etter initiativ fra Napoleon, men som stod ferdig først etter hans død.  

Under Triumfbuen ligger den ukjente soldats grav som inneholder levninger etter en ukjent soldat fra første verdenskrig. Den ukjente soldats grav er ment som et symbol på alle falne soldater under første verdenskrig. Og her brenner fakkel og friske blomster ligger på den ukjente soldats grav. 

Triumfbuen ligger på Place Charles de Gaulle i Paris ved den ene enden av den berømte gaten Avenue des Champs-Élysées. Vi var også i Paris på Champs-Élysées da Thor Hushovd syklet opp og vant siste etappe av Tour-de-France. Det var en stor opplevelse.




Musée d'Orsay
Musée d'Orsay var et av museesne jeg ikke hadde vært innom på tidligere besøk til Paris. Og det ble en stor opplevelse.
Museet holder til i en nedlagt jernbanestasjon, Gare d'Orsay som ble bygd mellom 1898 og 1900. Senere er denne jernbanestasjoonen oppgradert mye, men har fortsatt det særpreget en gammel jernebanestasjon har. Av kusnt som finnes er hovedsakelig fransk kunst  fra tiden mellom  1848 og 1914, og omfatter bl.a. maleri, skulptur, møbler og fotografi, og er mest kjent for sin samling (verdens største) fra impressjonalismen og postimpresjonismen. Av kjente malere finner en Monet. Manet, Degas, Renoir, Cezanne  seurat, Gauguin og Van Gogh. 

 

 



Madeleinekirken
Madeleinekirken er konstrueret som et tempel på befaling fra Napoleon. Å komme til denne kirken må en forsere svært traffikerte veier. Men det er det mange som gjør. Foran kirken var det flott blomsterflor i blomsterkasser på kirketrappen.  En flott kirke som vi var inne og så.
 



Kongelig gravplass, Saint-Denis
I Saint-Denis som ligger nor i Paris ligger den kongelige gravplassen ved Basilique de Saint-Denis. Det var første gang vi tok turen opp her til denne klosterkirken. Denne kirken var der hvor de franske kongene hadde sin gravkirke. Med tre unntak er samtlige franske konger fra 900-tallet og frem til den franske revolusjonen gravlagt her. 



Botaniske hagen, Jardin des Plantes
Den botaniske hagen ble grunnlagt i 1626. Dette var også et av de stedene i Paris som vi ikke hadde vært på tidligere. Og som det var fint å gå og se. Det er flere museum her inne, disse var vi ikke innom på denne turen.



Mat er også kultur. Og noen steder som vi måtte innom er mer prestisjepreget enn andre.



Kirkegården Père Lachaise
Kirkegården sies å være den mest besøkte i verden, og den største i Paris. Den dag i dag ligger over 1.000.000 begravd i kirkegården. Kirkegården ble etablert i 1804 og er fortsatt operativ. Kjente personer som Jim Morrison, Chopin, Oscar Wilde, Édith Piaf og de originale Romeo og Juliet (Héloïse and Abélard) ligger i dag gravlagd på Père Lachaise. Det finnes kart over hvor de ulike personene ligger, men det var ikke helt enkelt å finne frem på kirkegården. 



En av de som var kjent for oss og som det bemerkelsesverdig lå veldig mange kollektivbilletter på var gravstedet til Jean Paul Sartre og Simone de Beauvoir.



Minnesten etter attentatet på kong Henrik IV i Paris 14. mai 1610 ligger på stedet han ble drept. Vi fant denne minnesten. Det er en lite kjent og markert minnesten. Veldig artig at vi fant den.


Eiffeltårnet
Eiffeltårnet er med sin høyde på 324 meter et av de aller mest kjente landemerket i Paris, og er internasjonalt kjent som et symbol for Frankrike. Tårnet ble innviet den 31. mars 1889. 



En flott tur. Takk for meg.


Sigrid Tufteland

Begoniablomstring

Skaugumbegonia, enkle, men vakre. Særlig når en få massevirkning. Og med mine rundt 60 knoller etter delingen i våres så har det blitt massevirkning. jeg har hatt Skaumbegonia i potter og i bed. Det som er så godt med Skaugumbegonia er at de begynner å blomstre nesten med det samme de spirer og så blomstrer de til frosten tar de på høsten. Stilkene er veldig vannholdige så de er svært vare for kulde. Nettopp fordi det er så mye vann i stilkene så klarer Skaugumbegonia seg godt i tørre perioder også. Altså en ideell plante hvis en skal reise bort noen dager. Den klarer seg selv. Når den blomstrer så rikt som den gjør så trenger den også næring. Gjerne flere ganger i løpet av sommeren.

Blomstene er enkle, men vakre. Og fargen synes godt i terrenget.

Det første man ser når man kommer opp veien mot gården er rekken av disse vakre Skaugumene. Jeg har tidligere hatt andre blomster i disse urnene, men når Skaugumbegonia fant plassen så har det blitt Skaugumbegonia. Og slik skal det bli så lenge jeg har levende knoller.


Med deling av knollene så blir det fort mange. Og i våres delte jeg de fleste av knollene. Da var de blitt så store at de vred seg og begynte å sprekke av seg selv. Men når det blir så mange så måtte jeg tenke ut hvor jeg skulle ha alle sammen. Ganske fort bestemte jeg meg for å fylle de store blomerurnene med Skaugumer. Massevirkning er flott. 
 

Urnene foran det store drivhuset mitt fikk også Skaugumer.

Og det lille drivhuset fikk også Skaugumer i store blomsterpotter.

Og foran inngangsdøren ble det Skaugumer.

Enda hadde jeg noen knoller igjen og de fikk plass i bed - litt her og litt der. Og til neste år - ja da vil det bli Skaugumer der hvor jeg har hatt de i år og så vil det vise seg om knollene har vokst seg store i løpet av sommeren og må deles. The time will show! 

 

Sigrid Tufteland

Drivhushøsting

I mine to drivhus, det ene med tomatplanter og det andre med agurk og paprika, er dessverre ikke avlingen helt som jeg skulle ønske. Nå skriver vi august og det gjenstår å se røde tomater. Det er en del grønne og håpet er at de skal bli røde, iallefall noen av de. Så kanskje dette er året for grønne syltede tomater? Det må jo litt sol og varme til selv for drivhusplanter for at de skal trives og vokse og bære frukter som blir modne.

Det andre drivhuset med agurk og paprika er det noe bedre. Til å ha så mange agurkplanter som jeg har, burde jeg hatt agurker i fleng. Det er slik det har vært når jeg har hatt vanlig slangeagurk. De agurkene jeg har sådd i år var ikke helt vanlig slangeagurk. De blir noe kortere og tykkere og så har de noen pigger på utsiden av skallet. Og de bærer ikke på langt nær så mange agurker som jeg hadde ventet. Men bevaremegvel, jeg har laget agurksalat mange ganger gjennom sommeren og også til sommergjester. Så helt svart har det ikke vært. Paprikaene pleier også å være kommet noe lengre enn de er i år. Paprika kjøper jeg aldri frø av. Der sår jeg frø fra paprika jeg har kjøpt i butikken. Og da både av den runde sorten og av den avlange søtere sorten.
 

Agurk


Her en velvoksen agurk, snart vil den bli agurksalat.

Og flere nye emner er på veg. Når en høster de ikke så altfor store er de nydelige til brødmat, enten sammen med salat, skinke, tomat og agurk toppet med majones (av den ekte sorten) eller bare som noen skiver agurk oppå hvitosten. Det finnes flere andre kombinasjoner av gode smørbrød hvor agurken er et godt tilbehør. 


Paprika


Det begynner å bli lengde på den søte avlange paprikaen. Grønn paprika er like god som den røde så her er det ikke noe stress med å vente til de skifter farge.

De runde paprikaene er også i fin form. Og det samme gjelder disse, like gode grønne som røde.
 

Tomater

Tomatene vil jeg helst ha røde. Ikke noe er så godt som egendyrkede solmodne tomater. Men får gjøre det beste ut av det. Været kan en ikke gjøre noe med. 
 

Agurkssalat
Agurksalat - det beste tilbehør til all fiskemiddag, rød fisk som hvit fisk.  
En trenger agurk, gjerne en stor eller flere, alt etter hvor mange en skal lage salat til. Denne høvles opp i tynne skiver. Jeg bruker en osthøvel som skjærer litt grove skiver. Resten er vann, eddik sukker og smakstilsette med salt og pepper. Mengdeforhold er per desiliter vann 2 spiseskjeer eddik og to spiseskjeer sukker. Eddik bruker jeg som oftest epleeddik, den inneholder 5 % eddiksyre. Jeg bruker også hvit vineddik noen ganger, denne inneholder 7 % eddiksyre.


Eddik, fritt valg.

Til agurksalat så er det fint å bruke de noe forvokste agurkene. Som denne her. Og som en ser så er ikke den vanlige slangeagurken som en får kjøpt i butikken. Denne har litt pigger på skallet, de har jeg børstet bort med hendene. 

Den ferdige agurksalaten. Klar for å stå å trekke litt før fiskemiddagen gjøres klar. Mmmmmm gleder meg - bon appetit!

 

Sigrid Tufteland

 

Å Vestland, Vestland når eg ser deg slik

Å Vestland, Vestland er den mest kjente av hyllestsangene til landsdelen  Vestlandet.


Det første verset lyder:

Å Vestland, Vestland! Når eg ser deg slik
med fagre fjell og fjord og tronge vik,
det stig i all sin venleik stort og vilt
og atter møter meg så mjukt og mildt.

Og som "gammel" vestlending, oppvokst på Vestlandet frem til jeg var konfirmert så kjenner jeg en egen kraft og kribling når Vestlandet reiser seg foran meg.

Et av mine Vestlandsmerker er Norheimsund og Steinsdalen. Og dit tok vi turen noen dager midt i ferien. både for å besøke slekt og får bestilt oppgradering av bunaden som min bestemor sydde til min konfirmasjon, den siste hun laget før hun gikk bort. Og med alderstillegg som er kommet til med årene så må skjørtet tas ut og ny vest og skjorte er bestilt hos en sydame lokalt.

Steinsdalsfossen var et landemerke hver gang vi skulle besøke bestemor. Bestefar og bestemor kjøpte gården som grenser til Steinsdalsfossen i 1940-årene. 
Og Steinsdalsfossen er den mest spektakulære og flotteste fossen i Norge. En foss jeg har gjennom hele min barndom hatt et nært forhold til. Den gang var det kun en smal sti uten særlig sikring når en gikk under fossen. Nå er nok denne fossen Hardangers hoved turistmål og stien er blitt en god del bredere og med solid gjerde som sikring.

 

 


Det gule huset helt øverst til venstre er mine besteforeldres hus, eller riktigere sagt var mine besteforeldres hus.

Steinsdalsfossen er en av Norges mest kjente og mest fotograferte fossefall. Fossen var tidlig en favoritt av Keiser Wilhelm II av Tyskland (1888-1918) som besøkte Steinsdalsfossen nesten hver sommer. Her er det busslaster med både norske, men særlig utenlandske turister. Og slik har det vært gjennom hundre år. Kjente fotografer som Axel Lindahl, Hans Nicolaysen Meyer og Anders Beer Wilse fotograferte fossen i fra 1880-årene til tidlig på 1900-tallet. Disse bildene finnes på Nasjonalbibliotektet, http://www.nb.no.


Steinsdalen mot Norheimsund




Sigrid Tufteland


 

 

Sardinia - et paradis av en øy - Del III, Pula og Nora

Pula ligger i nærheten av den gamle byen Nora. Nora ble bygd av fønikere rundt det åttende århundre før Kristus. 

I middelalderen var Pula en landsby som heter Padulis de Nura eller Nora Marsh, som var en del av Giudicato av Cagliari.

Pula er en liten by den dag i dag og det ser ut til at innbyggerne har reltivt god økonomi. I allefall var husene store med flotte hager rundt. Byen har jazzfestival i august og da kan jeg tenke det er et øredøvende liv i byen.

Ellers så var tiden ikke noe som italienere har så nært forhold til iallefall tilsynelatende for en nordboer. Her forhaster man seg ikke. Da klokken på kirken viste 10 over 11 slo klokken 11 slag - symptomatisk for italiensk tid?

Nora (Nuras i middelalder sardinsk språk) er en gammel romerske og for-romanske by på en halvøy nær Pula, nær Cagliari på Sardinia, nærmere ca. en times busstur. Nora er et stort arkeologisk område og her er funnet gjenstander fra flere tidsepoker. Mange av gjenstandene som er gravd ut er å finne på det arkeologiske museet i Cagliari. Nora var en viktig handelsby i sin tid, med to beskyttede havner, en på hver side av halvøya. Flere forskjellige byggestiler kan ses i de utgravde bygningene.


En vidunderlig badestrand ligger rett ved Nora utgravningsfelt.

Noras ruiner er et friluftsmuseum, og restene av teatret brukes av og til til konserter om sommeren. Det pågår arkeologiske utgravinger fortsatt og det var ikke lov å gå rundt på området på egen hånd. En guidet rundtur ga godt innblikk i historien og de ulike tidene som en har funnet rester og spor fra. Vi hadde vært på det arkeologiske museet før vi var her ute. Det kan med fordel gjøres i motsatt rekkefølge.

Tårnet som er av langt nyere dato gikk vi opp til og gikk inn i. 

Alt i alt var ferieturen i 2017 et svært godt ferievalg og dette er en øy som vi gjerne kommer tilbake til. Øya er stor og det er mye mer å utforske.

 

Sigrid Tufteland

Gammeldags normal folkeskikk finnes ikke den lengre?

Det er helt uforstående hvordan "Havnesjefen" har fått dominere mediebilde i sommer. "Havnesjefen" som var en sint svanefar, sint fordi den var blitt truet, herjet med, og mobbet av mennesker. Mennesker kan være et dyrs verste fiende. Tenk bare på alle de søte kattunger og kaninunger menneskebarn har fått på forsommeren som blir til bry når ferien kommer. Og hva er enkleste utveg - jo la de klare seg selv. Reise fra de. Men tilbake til den sinte svanen som går til angrep på mennesker som den føler er truende nær. Barn har vært utsatt for svanefars vrede. Slik kan en ikke ha det. Og når det gjelder dyr så er en vanlig utveg å bestemme seg for avliving. Det er flere slike tilfeller, dyr som angriper mennesker må bøte med sitt liv. Men hva er det som gjør at en rekke mennesker tar svanen til forsvar og så til de grader at de truer menneskene som står øverste ansvarlig for de vedtak som er fattet og truer både de og deres familier på livet. Til og med sindige folk som advokater kaster seg inn i problemstillingen og vil gjøre sitt for svanen og ville forflytte denne til et annet sted. 

For det første så er den største feilen alle disse menneskene gjør er å menneskeliggjøre et dyr og umenneskeliggjøre mennesker. Et dyr som har vært truet, skadet, herset med vil aldri kunne bli et godt dyr for hver gang den vil kjenne seg truet så vil den igjen forsvare seg. Hvis mennesker vil være dyrevenner så sørger de for at dyr får være dyr, og at dyrene ikke blir skadet og truet. Litt medmenneskelighet for andre mennesker er heller ikke av veien. 

Og avisene elsker konfliktstoff og bidrar til at dette bare eskalerer. hvor er det blitt av folkeskikken?

God gammel folkeskikk er på sin plass både når det gjelder omgang med både dyr og mennesker.


 

Sigrid Tufteland

Sardinia - et paradis av en øy - Del II, Cagliari

Sardinia er en stor øy, den nest største øya i Middelhavet. De som er større er Sicilia som også er Italiensk og Kypros som hører under Hellas. Sardinia har en lang kystlinje på 1849 km som er generelt høy, ujevn og berglendt, men brutt opp av dype bukter med sandstrender, omgitt av mindre øyer. 

Cagliari ligger helt sør på Sardinia og er øyas hovedstad. Cagliari er en gammel by med en lang historie. Ikke langt fra byen ligger flyplassen. Det tar kun noen minutter med tog fra flyplassen og inn til byen.





Her er et bilde rett utenfor hotellet - i samme gate. Og bilde av hotellet under. 

Hotellet var ikke så stort, men helt nytt og med store romslige rom som var velutstyrt. Vi bodde riktig godt her og de ansatte som var veldig få tok godt i mot oss og var veldig hyggelige. 

Hovedstaden er også sete for universitetet i Cagliari, grunnlagt i 1607. Universitetet hadde flere linjer for utdanning.
Bror til den italienske kongen Vittorio Emanuele I (1759-1824), Carlo Felice (1765-1831), regjerte på Sardinia. Carlo Felice ble kalt den opplyste prinsen og det var han som gjorde det mulig å kjøpe inn voksmodellene som Clemente Susini (1754-1814) hadde laget av menneskekroppen. Clemente Susini var fødd og oppvokst og bodde hele sitt liv på Firenze i Italia. Modellene er slik de ble oppfattet på den tiden og de har en svært realistisk form. Vi var innom museet, som tilhører universitetet og som hadde flere av disse modellene. Her et bilde av føtter.

Det var flere museer som var av interesse og vi var innom flere. Blant annet det arkeologiske museet som hadde gjenstander i fra perioden 5800 år før Kristus til sen middelalder og nasjonalmuseet som hadde mange fine gamle religiøse bilder. Her et lite knippe:

Det var imidlertid ikke bare museer som hadde gamle gjenstander, vi gikk og så på flere andre historiske monumenter som Romersk amfi og kan formelig se for seg galliatorkampene.

I den botaniske hagen så jeg den mest imponerende vannlilje noensinne. Både av størrelse og blomsterprakt.

Oppe i Castello-området.

San Michele

Og mange kirker og katedraler




Ikke langt fra byen var det også en lang badestrand som vi reiste med bussen til for å kjøle oss ned på ettermiddagene.


Neste og siste blogginnlegg fra Sardinia blir fra Pula og Nora.


Sigrid Tufteland

Sardinia - et paradis av en øy - Del I, Oristano

Sommerferie betyr ut å reise og i år valgte vi Sardinia som vårt feriemål. Sardinia, en italiensk øy,  som ligger i Middelhavet mellom Italia, Spania og Tunisia og sør for den franske øya Korsika, en annen øy vi besøkte sommeren 2012 og som vi fortsatt tenker tilbake på med stor glede. Sardinia er en stor øy på drøye 24 000 kvadrat kilometer. Vi valgte to destinasjoner, Oristano som ligger vest på øya og Cagliari som ligger sør og er øyas hovedstad.

Oristano var altså første stopp. Og disse vakre pottene med kakus var noe av det første vi fikk øye på da vi gikk av toget.

Det var veldig varmt disse sommerdagene i  midten av juli og i Oristano så var siesta bokstavleig siesta. Da var det nesten ikke folk ute og butikkene var stengt. Siestatiden er mellom kl. 13 og 16.30, iallefall så var det siestatiden i Oristano.

På små grønne felt i gatebildet var det fantastiske keramiske kunstuttrykk overalt i byen. Jeg tenkte at hvordan ville det gått med slike utsmykninger hjemme i Norge. ville de fått stått i fred eller ville ødeleggelsestrangen blitt for stor? 

Hotellet vi bodde på, Mistral 2 lå litt utenfor sentrum, men det gjorde ikke noe da det var små avstander inn til bykjernen. Hotellet var helt ypperlig. Det var også et  helt greit badebasseng slik at en kunne bade dersom det er et must - noe det ikke var for oss.

Noen bybilder fra Oristano 






 



Mange gamle kirker Sardinia, også i Oristnao. Blant annet nevner jeg Oristano Cathedral fra år 1195, kirken av St. Francis av Assisi var bygd rundt år 1200 og St. Mary's Cathedral fra år 1130.

Deler av den gamle bymuren like ved jernbanestasjonen. 

Sardinia er veldig flinke til å fremheve egen produsert vin og dette er ofte også eneste vinvalg på restauranter. Og både hvitvin og rødvin som vi smakte hadde høy kvalitet og god smak. Så nå blir det nok Sardiniansk vin å se etter på polet fremover. Mange av de lokalproduserte vinene kom fra Oristanodistriktet.


Del II fra Sardinia blir fra øyas hovedstad, Cagliari

Sigrid Tufteland

 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
hits